Et lite (og spontant) stykke Norge

Da bryllupsreisen var over trodde jeg kanskje at bloggen også hadde hatt sitt siste punktum. Vi hadde ikke vært hjemme lenge da Martin foreslo at vi kom oss til fjells en tur, noe vi hadde snakket om et halvt års tid. Jeg syntes det hørtes ut som en god idé, spesielt da Martin begynte å involvere hester i fjellturplanene. Reisemålet vårt ble dermed valgt basert på hvilket hestested som ikke var fullbooket, og vi endte da opp hos Kvistli Islandshester i Dalholen (eller Dovre, som jeg ville kalt det).

Vi forberedte oss ved å kjøpe oss noe passelig rideutstyr, og folk rundt oss begynte å glede seg til blogginnlegg, ble det sagt. Så da er det bare én ting å gjøre da! Vi hadde forresten vårt første bryllupsjubileum den helgen, så det i seg selv er absolutt en god grunn til å skrive blogg!

Det skulle serveres felles middag klokken syv på fredag, så vi tok tidlig helg og kjørte avgårde i full fart. Oppå fjellet syntes jeg nok det gikk litt vel fort i svingene, men Martin syntes det var litt gøy «å ha dårlig tid». Vi bremset opp for beitende sauer i veikanten nå og da, og ankom på slaget syv. Fy søren, fjellet er fint!

Etter middag, dessert og litt prating med et par andre gjester hadde vi egentlig resten av kvelden fri. Vi gikk ut og så på hestene på beitet, og telte over tjue islandshester. Vi fikk senere høre at de hadde over åtti islandshester! Jeg aner ikke hvordan de greier å skille dem fra hverandre. Etter rusleturen gikk vi tilbake til rommet vårt og tok en øl hver og spiste godteri, som seg hør og bør på «rideleir».

Martin på Kvistli Islandshester

Beitende hester på Kvistli Islandshester

Vi startet dagen etter på et menneskelig tidspunkt. Værvarselet hadde endret seg i løpet av uka fra høljregn hele helgen til stabilt, strålende solskinn. Vi fikk derfor en fantastisk start på dagen vår, og ikke minst rideturen. Anne Ma, vår vertinne, hadde noen kontakter oppi fjellene, som alltid hadde oversikt over hvor moskusen holdt til. Hun skjønte at det kunne være veldig kult for oss å se moskusen, så hun ringte kontaktene sine og fikk vite at moskusen hadde trukket seg tilbake til godt over en dagstur unna. Vi fant derfor ut at dagens ridetur heller skulle bli en topptur til et nærliggende fjell med en spiss topp, med et veldig godt beskrivende navn som jeg ikke husker. Hestenes navn tror jeg derimot at jeg husker. Martins hest het Snotri og min het Svás.

Lena og Svás fra Kvistli på fjelltur

Vi var en ti-tolv stykker som dro ut på tur sammen. De fleste var godt vant til å sitte på hesteryggen, så det var ganske gøy at det ikke ble tilrettelagt til å være en nybegynnertur, til tross for at jeg ikke engang skjønner hvordan jeg skal sale opp (lenger). Og ikke minst Martin, som bare har blitt leid rundt på en bane i barndommen. Nå var han i full gallopp opp fjellet!

Terrenget var veldig variert, noe som gjorde rideturen ekstra kul. Startet med å komme oss over noen bekker, så over noe buskas, deretter litt steiner og lyng og så et flatt, nakent landskap dekket av et teppe av mykt lav. Der bandt vi hestene til et skur og satte oss ned for å spise nisten vår. Siden det var så fint vær hadde vi god sikt der vi satt, både ned til bygda og til Snøhetta.

Gruppetur på Dovre med Kvistli Islandshester

150815 Lunsj oss

Etter lunsj hoppet vi opp på hestene våre igjen og bestemte oss for å komme oss helt til toppen av fjellet.

Lena rir på Svás fra Kvistli Islandshester

Den aller siste biten var ganske bratt, så da leide vi hestene våre opp. Underlaget besto av store, spisse steiner, så min evig forstuede ankel holdt på å vrikkes ved et par anledninger, men kom meg helskinnet opp (hesten også, for så vidt, selv om hun helst bare ville spise gress).

Martin og hestene fra Kvistli på topptur

Jeg og Martin med Kvistli-hestene våre

150815 Fjelltopp Martin og hest

Bildene får ikke frem at det var bratt opp til fjelltoppen, men det var det altså. Blåste gjorde det også, så det var på med vindjakken en liten stund. Etterpå red vi ned langs eggen og deretter gjennom busker og kratt og bekker, slik terrenget også forandret seg i forskjellige høyder tidligere på dagen.

Martin og Snotri fra Kvistli

150815 Etterfjell ferdig

150816 Trollveggen

150816 Trollstigen skilt

Vi var litt usikre på hva vi skulle gjøre på søndagen, annet enn det å komme oss hjem og gjøre oss klare til ny arbeidsuke. Enten ta kjappeste veien hjem og nyte ettermiddagen hjemme, eller utnytte det (forhåpentligvis) fine været og gjøre en roadtrip ut av det. Det ville i så fall ta hele dagen. Begge deler fristet. Vi sjekket værmeldingen under frokosten, og så at det i roadtrip-retningen kunne være litt ustabilt. Oppholdsvær skulle det uansett være. For det meste.

Denne søndagen hadde vi ett års bryllupsdag, så vi konkluderte med at det sikkert ville være verdt det å gjøre noe annerledes og minneverdig, istedenfor å slappe av i sofaen. Vi bestemte oss derfor for å ta den lange omveien hjem. Vi gjorde opp for oss (4700,- til sammen for overnattinger med fullpensjon og heldagstur på hester) og satte oss i bilen i retning Trollstigen og Geiranger. På veien svippet vi innom noen av stedene med severdighetskilter, blant annet Trollveggen. Visstnok Europas høyeste loddrette stup, men jeg forbinder det egentlig bare med døde basehoppere.

Deretter kom vi til Trollstigen. Det er sikkert tjue år siden jeg kjørte den sist. Nedenfra er veien ganske godt kamuflert. Man ser en fjell og en foss, hovedsakelig. På toppen derimot, der får man fullt overblikk over veien og alle dens kurver. Vi tok oss en overpriset-kaffe-og-vaffel-pause i kafeteriaen på toppen, før vi fortsatte ferden mot Geiranger. Det var mye fint å se på veien dit også, men vi stoppet ikke så ofte.

150816 Trollstigen nedenfra

150816 Trollstigen ovenfra

150816 Trollstigen etterpå

Vi stoppet på det kjente utsiktspunktet Ørnesvingen og så utover Geiranger og Geirangerfjorden. Først da vi så båter på vannet der nede fikk vi et ordentlig inntrykk over hvor svært alt var.

150816 Geiranger fjord

150816 Geiranger by

Vi stoppet i Geiranger bygd for å spise middag. Dette var jo selve jubileumsmiddagen, og den ble fortært på Brasserie Posten. Vi utnyttet den behagelige temperaturen ved å sitte ute på terrassen ved kaia, med utsikt mot gamle naust. Maten var god og greit priset.

Geiranger naust

Etter å ha spist bestemte vi oss for å kjøre sørover over fjellet. Landskapet var helt forandret, med snødekte fjell rundt oss. Det er ikke så verst å være på langtur med såpass mye variasjon i terrenget.

150816 Geiranger etter

150816 Bil og snø

150816 Bil og vei

Istedenfor å ta E6 dein strakaste vein heim valgte vi å kjøre via Valdresflye, for å kunne fortsette å ha glede av omgivelsene våre. Vi svippet innom Ridderspranget, som jeg har en vag erindring om å ha hørt navnet på, men ikke noe mer enn det. Vi måtte gå et lite stykke, men kom til slutt frem til en liten foss. Navnet er basert på et sagn om noen som hoppet over fossen. Og jo da, det hadde sikkert gått fint å hoppe over fossen der, men jeg hadde aldri gått med på å forsøke engang. Uansett var det en kul foss, som bruste så mye at vannet ble turkis i fargen.

150816 Ridderspranget

På veien videre mørknet det til litt etter hvert. Ikke av at sola hadde gått ned, men av tunge skyer og begynnende regn. Martin fant ut at det var greit å skifte vindusviskere før det begynte å regne skikkelig, bare for å ha det gjort. Det var fullt av monstermygg der, så det var greit å komme seg fort videre.

150816 Valdresflya regn

150816 Valdresflya vann

150816 Valdresflya snø

Det lysnet litt til igjen etter hvert, men det begynte snart å nærme seg solnedgang, og etter Fagernes var siste delen av roadtrip’en ganske traurig. Vi var hjemme til midnatt, og da var det helt nydelig å krype til køys. Hadde selvsagt vært fint med litt av søndagskvelden hjemme (og spise gammel bryllupskake som ligger i fryseren), men tenkte at den kommende uken sikkert hadde nok av kvelder vi kunne bruke hjemme. Det var helt fantastisk å tilbringe ettårsdagen på en spontan norgesferie light.


Skriv kommentar

Din kommentar