Dujiangyan og Chengdu – Tett på kjempepandaene

150715 Chengdu byportEtter Xi’an gikk turen til Chengdu, eller nærmere bestemt, Dujiangyan. Dujiangyan er en liten by med bare 658.000 innbyggere. Vårt første møte med byen var en pen gamleby og ingen mennesker som skjønte engelsk. I tillegg til restauranter som var lite innbydende, så det var vanskelig å finne et sted å innta middagen. Men hele grunnen til å dra hit var kjempepandaene! Vi skulle nemlig være frivillige i China Conservation and Research Centre for the Giant Panda (CCRCGP) i en dag. For interesserte, se de siste avsnittene i blogginnlegget.

Kjipt nok slet jeg veldig med å sovne den natta. Sikkert litt spent, men også litt jetlag fortsatt, og kløende myggstikk over hele meg, inkludert ene øret. Greide utrolig nok å komme meg gjennom dagen. Men dagen startet litt stressende, siden vi var usikre om vi greide å finne frem til pandasenteret. Taxien slapp oss av utenfor «Panda valley», og alt virket bra. Det viste seg at det var feil pandapark, og nå hadde vi dårlig tid. En kar som hang rundt vaktene og skravlet med dem kunne litt motvillig kjøre oss til riktig park for en litt stiv pris, men det gikk helt fint for oss.

150715 Chengdu smilepandaPå riktig pandasenter ble vi møtt av kinesiske jenter som var de beste i engelsk av de vi har møtt hittil. Martin og jeg fikk arbeidsskjorter, hansker og adgangskort, og ble satt til å gjøre rent hos en veldig nysgjerrig panda som tittet inn fra utsiden stadig vekk, for å se hva vi holdt på med. Deretter lempet vi inn en hel skog med bambus som pandaen etterpå satt og koste seg med, mens vi i mellomtiden gjorde rent ute i parkområdet dens. Gjorde rent hos en annen panda også, før vi fikk se på et par pandaer som allerede satt og spiste. Da møtte vi også fire andre frivillige som hadde gjort rent hos andre pandaer igjen (er vel over 30 pandaer i parken).

150715 Chengdu rød pandaSenere gikk vi for å se etter røde pandaer i trærne. Da kom det et par amerikanske jenter som også hadde havnet på feil pandasenter, så de hadde gått glipp av morgenstellet.

Vi så senere på noen flere kjempepandaer, men ble rent ned av en stor turistgruppe, så jeg trakk meg litt unna.

150715 Chengdu utepanda

Deretter skulle jeg få klappe en liten panda, mot en ganske heftig donasjon til senteret. Hun ble lokket ut med mat og var opptatt med å spise, og brydde seg derfor ikke så mye om det som skjedde rundt henne. Pandaene er mye stivere i pelsen enn det ser ut som, i hvert fall var denne toåringen det.

1505 Chengdu klappe panda ut

150715 Chengdu klappe panda 1

150715 Chengdu klappe panda 2

Etterpå var det lunsjpause (med helt spiselig mat) etterfulgt av en lang hvilepause. Jeg benyttet anledningen til å slumre en halvtimes tid. Neste punkt på lista var å mate pandaer direkte fra hånda, med frukt og pandakake. Det likte de godt, og vi kunne samtidig klappe dem på potene som hadde svære klør!

Deretter hadde vi en pause til, før vi så en video om hele pandaprosjektet, om pandaene som ble sluppet ut i villmarken, om avlsprogrammet og om jordskjelv som har gjort store skader i området. Skriver litt mer detaljert om dette nederst i blogginnlegget. Etter filmen fikk vi matet litt flere pandaer, før vi selv fikk prøve å lage pandakaker. Deretter var egentlig “arbeidsdagen” over og vi fikk no sertifikater og sånt.

150715 Chengdu passere

Jeg spurte noen av de ansatte om hvor vi burde spise middag, for jeg har hørt at Sichuan-mat kanskje kan være ganske greit, og at hot-pot tydeligvis er signaturretten for distriktet. De ansatte på pandasenteret gjorde deretter en temmelig omstendelig jobb med å skrive ned forskjellige ingredienser vi syntes hørtes greie ut, slik at vi kunne vise det frem på en restaurant uten å være avhengig av å bli forstått på engelsk. Helt supert!

150715 Chengdu hjelp

150715 Chengdu broVi tok lokalbussen tilbake til Dujiangyan, og etter hvert gikk vi ut for å se nærmere på byen vi så vidt hadde sett kvelden før. Vi bodde rett ved gamlebyen, og det var vel den som tiltrakk seg flest turister også.

150715 Chengdu uterestaurantVi slet fortsatt med å finne sted å spise middag. Langs hele elva var det tett i tett med kjipe gaterestauranter med hønsebur, kaninbur og alskens dyr i vanntanker. Alle levende, selvsagt. Tydeligvis “the shit” for turister, men «turister» her er nok ikke ment å være oss, men tilreisende kinesere. Det var så å si bare kinesere (evt. andre asiatere) i byen, så vi var fortsatt samtaleemne og fotoobjekter. Og tilfeldige forbipasserende folk på gata sier “hello” til oss, for det vet de at betyr “hei” på engelsk.

150715 Chengdu foto

150715 Chengdu gamlebyen

Måtte komme oss godt vekk fra elva før vi turte å satse på en restaurant, og da så vi en som hadde en ganske høvelig fasade, så da satset vi på den. Tilfeldigvis var det en hot-pot-restaurant, så det passet utmerket! De i restauranten krysset av på et skjema for de ingrediensene “vi» hadde skrevet opp på lappen vår, og som de hadde tilgjengelig. En gutt som jobbet der hadde lært skriftlig engelsk på skolen, og syntes det var gøy å endelig kunne prøve seg på muntlig engelsk. Han skulle også ha bilde sammen med oss før vi dro, enda vi hadde sølt ned hele bordet vårt og trengte hjelp til sånn cirka alt. Sannsynligvis var det litt morsomt for dem også. De greide til og med å dra frem den eneste gaffelen de hadde, fra langt nedi en skuff, da de så at det var enkelte ting vi virkelig hadde trøbbel med å få i oss med spisepinner.

Hot-pot’en var en slags fondue-gryte som allerede sto på bordene, og de var inndelt i to (eller flere) soner; en sterk og en litt mindre sterk. Den sterke smakte på en måte mest/best, men da noe av maten hadde trukket litt lenge i den sterke delen var det så sterkt at jeg trodde jeg rett og slett skulle svime av ved bordet. Det var stadiet før øresus og tåkeblikk.

150715 Chengdu hotpot

Etter at både Martin og jeg hadde sølt ferdig på de hvite klærne våre ville vi finne en pub, men det var ikke å oppdrive. Alt av restauranter og sånt stengte også ganske tidlig, men av en eller annen grunn sto omtrent halve byens befolkning og hadde alldans på torget, før det igjen plutselig ble folketomt over alt. Det var uansett greit å dra tilbake til hotellet for å sove, for dagen hadde vært veldig lang.

Sovnet som en stein og våknet opp forkjølet og groggy. Heldigvis var ikke utsjekking før tolv, så fikk hvilt en god stund etter frokost. Flyet vårt fra Chengdu skulle ikke gå før sent, så vi hadde fryktelig mye tid å slå ihjel. Vurderte å sjekke ut det berømte irrigasjonssystemet i Dujiangyan, men formen tilsa et labert aktivitetsnivå. Vi bestemte oss for heller å ta toget ned til Chengdu by, i tilfelle det var noe å se på der eller noen ok steder å sette seg ned. Vi måtte ta t-banen det siste stykket, og en liten kinesisk gutt syntes det var veldig morsomt å ta på armhårene til Martin og mente han så ut som en tiger. (En liten digresjon: I Norge har vi jo visse “regler” for hvordan man skal stige på kollektive kjøretøy, stå i rulletrapp osv., som jeg og mange med meg blir litt grinete av å se at andre ikke overholder. For den saks skyld hvordan man oppfører seg med andre trafikanter på veien. Et slikt system finnes ikke her i Kina, og jeg kan ikke fatte og begripe at et land med så mange innbyggere kan fungere uten!) Med koffertene våre på slep var det begrenset hvor mye vi fikk bevegd på oss i Chengdu, men noen timer med litt miljøforandring var uansett fint. Og mer miljøforandring venter på vårt nye sted, Yangshuo.
 
 
Til slutt litt utfyllende informasjon om pandaprogrammet, basert på filmen vi så:

En mann som blir kalt «Papa Panda» ville gjøre noen tiltak for å redde kjempepandaene, etter at mennesker gjennom mange år har hogget vekk mye av skogen i det naturlige habitatet og ført til at pandaen er utrydningstruet. I ett av områdene hadde de observasjoner av kun 14 gjenværende ville pandaer. Nå var det fullt fokus på å øke bestanden blant de «tamme» pandaene, og også plante mer skog. Kineserne planter nå mer skog enn hele resten av verden til sammen. Målet med pandaprogrammet er at man på sikt kan få pandaene ut i villmarken, men det kan man ikke med de som vokser opp tamme (de første pandaene i sentrene var ville, men hadde blitt reddet og tatt hånd om av mennesker, og senere generasjoner vokste opp med mennesker rundt seg). De tamme pandaene koser seg med å få alt servert og være i trygge omgivelser, så de ville ikke greid å skaffe seg tilstrekkelig med mat eller skjønt hva fare var om de nå ble sluppet ut i skogen.

Menneskene på pandasentrene prøvde å slippe ut en panda (Xiang Xiang) i villmarken for noen år tilbake. Den fikk en tilvenning først i en “liksom-villmark», men pandaen døde da den måtte greie seg selv i den ordentlige villmarken. Det var et stort nederlag. Men etter en stund ville de gjøre et nytt forsøk, og den neste de prøvde med var en som ble født i liksom-villmarken, med en mor som en gang hadde hatt en vill forelder. Når menneskene var nødt til å blande seg inn her hadde de på seg pandakostymer og pandalukt for å ikke gi pandaen tilvenning til mennesker. Da den var stor nok til å være selvstendig prøvde menneskene å sette ut en utstoppet fjelløve eller noe, med lukt og lyd fra ekte fjelløve. Hvis pandaen reagerte instinktivt på at det var fare på ferde ville det være en god indikasjon på at det var forsvarlig å sende pandaen ut i villmarken. Ved møtet med fjelløven klatret pandaen fort opp i et tre, så da turte menneskene å gå videre med utslippingsplanen. Pandaen lever fortsatt, noe som kan tyde på at prosjektet fungerer bra og at man på sikt kan få flere pandaer ut i villmarken. (Tror de også har sendt ut flere pandaer etter at filmen ble laget.)

Angående tamme pandaer i resten av verden, så “tilhører” alle sammen de kinesiske pandasenterne, og de blir leid ut dyrt (noe av det de kinesiske senterne blir finansiert av) med kontrakter på noen år av gangen, hvor mange kriterier for god livskvalitet må være oppfylt. Man skal derfor kunne føle seg trygg på at pandaer man ser rundt omkring i verden lever bra, men det var nylig et tilfelle med en dyrepark som brøt kontrakten og nektet å gi pandaen tilbake til pandasentrene i Kina. Etter mye styr og spetakkel er den nå hjemme igjen. Den lille kjernefamilien vi så i Wien i fjor hadde det nok derimot ganske fint.


Skriv kommentar

Din kommentar